Å telle rynker. Vi bærer bjørkeveden i lag, morfar og jeg. Vi går omtrent like fort. Vi er omtrent like sterke. Det er nymåne, og nordlyset gnistrer over hustakene. Himmelens mystikk gjør det naturlig å hviske til hverandre. Nordlyset må ikke forstyrres.
- Du må for all del ikke plystre på det, formaner morfar.
Selv om det er mørkt, kan jeg se at han legger til noen ekstra rynker og at det er alvor. Han har sagt det før. Han sier det hver gang nordlyset viser seg. For nordlyset består av sjeler som ikke får ro. Plystrer du på dem, kommer de og henter deg. Jeg grøsser.
 Snart skal vi inn i varmen. Vi har nemlig kamin på kjøkkenet.
- Det er som i gamle dager, sier morfar. Den gangen var kjøkkenet alt. Kjøkkenet var gang, tørkerom, spiserom og praterom. Om natta sov morfar i slagbenken. De gangene foreldrene hans satt oppe, kunne han høre alt det de sa. Jeg skulle ønske det var meg.
- Som regel sovnet jeg før de største hemmelighetene kom på bordet. Morfar blunker til meg og fortsetter:
- Det var nok best sånn, legger han til.
Jeg skulle likevel ønske jeg var som morfar. Han kan så mye. Bare vet. Trenger ikke spørre. Trenger ikke be om lov. Trenger ikke passe klokka. Men vi er faktisk også ganske like, morfar og jeg. Pappa bryr seg for eksempel ikke om å telle årringer, men det gjør morfar og jeg. Pappa tar fram lighter. Morfar og jeg synes det er stas å lage bål med en eneste fyrstikk. Og så liker vi tørrfisk.
Av fersk fisk synes vi kveite best. Dessuten liker vi kjøkkenet.
Aller best er kveldskjøkkenet. Når det er ro, og de andre er på møte, på besøk eller på trening. Når det begynner å bli mørkt, og vi kan tenne stearinlys. Eller morgenkjøkkenet, når de andre ikke har stått opp, og det bare er morfar og jeg. Morfar super i seg nytrukken kaffe, jeg får et kjøleskapskaldt melkeglass, og det knitrer i kaminen.
Slik blir Focus kjøkken kvalitetsrammen rundt måltider, døgnets stemninger og generasjoner.